En kald og guffen vinterkveld gikk en fattig dame alene gjennom byens gater. Hun var gravid og skulle snart føde. For hvert skritt hun tok kjente hun at barnet nærmet seg. Til slutt måtte hun sette seg ned bak noen søppelkasser. Litt etterpå kunne du ha hørt det lille barnet trekke pusten og skrike om du hadde vært der.
Men det var du nok ikke, for Maria ble født på selveste julaften. Du satt sikkert inne og ventet spent på at julenissen skulle komme. Mammaen til Maria pakket henne godt inn i skjerfet sitt for at hun ikke skulle fryse. Den fattige damen så på barnet sitt og smilte, så tok hun henne med seg til noen pappesker som hun bodde i for å hvile seg.
Du synes kanskje at julenissen burde gi en presang til lille Maria? Men julenissen hadde aldri hørt om den fattige damen og ingen hadde fortalt ham at et lite barn var på vei. Det var ingen i byen som visste om den fattige damen som skulle ha barn.
Litt senere landet julenissen på byens torg. Han slo opp i den store navneboken sin og gikk fra dør til dør med fine presanger. På sin ferd kom han forbi pappeskene der den fattige damen lå sammen med det nyfødte barnet. Han syntes han hørte barnegråt derfra og slo opp i den store boken sin igjen, men det sto ingenting om at det bodde et barn i pappeskene. Det var vel bare innbilning, tenkte julenissen og dro videre med presangene til de andre barna i byen.
Maria ble ett år og to år og tre år, fremdeles uten at julenissen fikk vite noe om henne. Hun levde sammen med moren sin og moren levde av ting hun fant i byens søppelkasser. De hadde dårlige klær og var både fillete og fattige. Om nettene la de seg i pappeskene, for de hadde fremdeles ikke noe hus å bo i.
Da det ble jul igjen og Maria skulle fylle fire år skjønte hun at noe var galt. Hun satt sammen med mammaen sin i pappeske-huset og så hvordan julenissen styrte reinsdyret Rudolf ned og landet med sleden sin i gaten like ved. Julenissen tok en stor sekk med presanger og gikk fra hus til hus med gaver til barna, men han kom ikke bort til henne.
Maria snudde seg mot mammaen sin og spurte: «Du mamma, hvorfor får ikke jeg julepresanger sånn som alle de andre barna?» Det visste ikke mammaen. «Kanskje det er fordi vi er så fattige,» sa hun og strøk henne trøstende over håret. «Fikk ikke du heller presanger da du var liten?» spurte hun. «Nei,» sa mammaen. «Jeg fikk ingen presanger jeg heller.»
Dette syntes Maria var urettferdig. Hun kikket bort på julenissens slede som sto like ved og tenkte at hun kanskje skulle gå bort og vente til julenissen kom tilbake. Da skulle hun si til ham: «Her er jeg julenissen, hvorfor får ikke jeg presanger sånn som alle de andre?»
Ja, det ville hun gjøre. Hun løp ut fra pappeskene og hoppet opp i julenissens slede. Mammaen hennes ropte etter henne at hun måtte komme tilbake. Men da kom julenissen ut av et hus og begynte å gå mot sleden sin. Maria ble litt redd da hun så julenissen komme. Fort dukket hun ned mellom noen store sekker fulle av presanger.
Julenissen hoppet opp i sleden og grep tømmene: «Hoi, hoi, Rudolf,» ropte han. Før Maria fikk tenkt seg om la reinsdyret Rudolf på sprang bortover veien. Mellom sekkene med presanger så hun mammaen sin stå ved pappeskene og se fortvilet etter henne. Maria tenkte at hun skulle hoppe ut av sleden, men så fór de opp i luften. Hun tittet forsiktig ned, vinden blåste i håret hennes og hun kunne se små hus med gult lys langt der nede. Over henne blinket stjernene og månen skinte som sølv. Julenissen holdt i tømmene og Rudolf løp alt han kunne.
Maria var litt redd og det er jo ikke så rart, men hun håpet at julenissen var en snill mann. Hun så på ham en stund fra skjulestedet sitt. Det så ut som om han hadde det morsomt for han smilte og lo og sang julesanger hele tiden. Det hvite skjegget så bløtt og koselig ut og øynene hans skinte.
Da krøp hun forsiktig frem og viste seg for ham. Hun var litt redd men også spent. Da julenissen fikk øye på henne midt blant sekkene med julepresanger ble han overrasket. «Neimen, har jeg fått besøk,» sa han og smilte. «Også av en liten prinsesse da gitt, det var hyggelig. Si meg hvem er du?» Maria så sjenert ned på skoene sine og sa: «Jeg er en pike som du ikke vet om.»
Julenissen så forundret på henne: «Vet jeg ikke om deg? Det kan ikke være mulig,» sa han. «Se her har jeg lister over alle små piker og gutter i hele verden.» Så viste han henne navnebøkene sine. Maria var blitt litt modigere nå. Hun så på ham og sa: «Jo, men det er helt sant julenissen, du vet ikke om meg for du har ikke visst om mammaen min heller og jeg ble født bak noe søppelkasser på julaften for fire år siden.» Julenissen ble lei seg: «Sier du det,» sa han alvorlig. «Har du aldri fått presanger av meg og ikke mammaen din heller, det var skrekkelig å høre. Nå må du fortelle meg hva du heter.»
Maria fortalte julenissen navnet sitt og julenissen så igjennom alle bøkene sine. Han lette og lette men kunne ikke finne henne noe sted. «Da får jeg skrive deg inn i boken min,» sa han. Julenissen tok frem pennen sin og skrev henne opp i boken. «Sånn, nå skal jeg sørge for at det blir laget presanger til deg i nisseverkstedet mitt hvert eneste år.»
Da skjønte Maria at hun ikke ville få noen presang i år heller, de måtte jo lages først. Hun ble ganske trist og så bort for at ikke julenissen skulle se tårene som trillet nedover kinnene hennes.
Men julenissen er en klok mann og han skjønte hva Maria tenkte på. «Jeg er lei for det,» sa julenissen. «Jeg har bare presanger til de som står i bøkene mine.» Julenissen la en arm rundt henne og klemte henne inntil seg. «Ikke vær lei deg,» sa han. «Jeg har nemlig noe enda finere her i lommen min.»
Julenissen tok frem en glasskule og viste den til henne. Glasskulen var full av vann og inni den var det en figur av et koselig rødmalt hus. «Siden du aldri har fått julepresanger og siden det er bursdagen din i dag skal du få denne magiske glasskulen av meg.» Maria tok den i hendene og smilte. Den var skinnende blank og når hun ristet på den ble den full av sne som dalte sakte ned på hustaket.
Tusen takk,» sa hun og neiet pent. «Den var fin.» Julenissen smilte lurt til henne. «Det er ikke en vanlig glasskule. Denne kan du nemlig riste på og samtidig ønske deg noe fint.» Maria så på glasskulen og tenkte på alle tingene hun ønsket seg, men så sa julenissen: «Du får bare ett ønske oppfylt så du må tenke deg godt om. Og det må være noe du virkelig trenger.»
Nå var de kommet frem til den neste byen julenissen skulle besøke. Han dro i tømmene og styrte Rudolf ned mot byens gater. Maria holdt godt fast på glasskulen mens hun så bakken komme nærmere. Hun så de små husene bli større og større. Rudolf styrte sleden ned forbi kirkespiret og landet foran jernbanestasjonen.
Hun hadde lyst til å bli med julenissen og hjelpe ham med å levere presangene. Hun så opp på ham og sa: «Du, tror du….» Men julenissen skjønte nok hva hun tenkte på. Han bøyde seg ned mot henne. «Du skjønner, jeg har det travelt og må forte meg rundt til alle barna før julaften er over. Mammaen din er sikkert også bekymret for deg, sett deg på toget du og reis hjem til henne.»
Maria klemte julenissen godt og takket for den fine presangen. Så løp hun av sted og satte seg på første toget hjemover. Hun fant en kupé for seg selv og kikket ut av vinduet mens det snedekte landskapet strøk stille og mørkt forbi. Hun tenkte på julenissen, på turen i sleden hans og den fine glasskulen hun hadde fått. Da hun kom til å tenke på glasskulen tok hun den frem. Nå kunne hun for første gang se på den ordentlig nøye. Hun studerte det lille røde huset med det koselige lille vinduet og den hvite døren. Snøfnuggene lå stille på bakken og på hustaket. Hun kunne bare riste på den så ville sneen virvle omkring.
Da kjente hun trettheten komme. Toget tøffet jevnt og trutt bortover skinnegangen, dunk dunk – dunk dunk – dunk dunk, sa det. Marias øyelokk gled sakte igjen. Hun satt og så på det lille røde huset da hun sovnet, hun så for seg mammaen sin inne i huset. Og så var hun inne i drømmen. Mammaen og Maria bodde i det lille røde huset. Mammaen åpnet det lille vinduet og ristet et teppe mens hun sang og plystret for seg selv. Hun drømte at hun hadde en egen dukkevogn som hun trillet på fortauet utenfor.
I det samme falt glasskulen ut av hånden hennes og traff kupègulvet så hardt at den knuste. Maria våknet brått. Glasskårene lå utover i en dam med vann. Rundt omkring lå snøfnuggene og midt oppi lå det lille røde huset.
Maria ble helt ute av seg da hun så hva som hadde skjedd. Hun hadde knust selveste julenissens ønskepresang. Forsiktig prøvde hun å sette glasskulen sammen igjen, men den var knust i tusen små biter. Maria lå på knærne over den knuste glasskulen og gråt så tårene dryppet ned på det lille røde husets tak. Hun løftet opp det lille huset og klemte det til kinnet. Men da fikk hun se noe merkelig. Under det lille røde huset lå en nøkkel. Ikke en lekenøkkel, men en ekte husnøkkel. Hun plukket den forsiktig opp. Den kjentes tung og kald i hånden.
Hun visste ikke hva nøkkelen skulle bety så hun fortsatte å sørge over den knuste ønskeglasskulen. Jo nærmere hun kom byen sin og veien sin og pappeskene hun og mammaen bodde i, dess mer sørget hun. Hun tenkte på alle de nyttige tingene hun og mammaen hennes trengte og som hun kunne ha ristet i glasskulen og ønsket seg. Nå var det for sent, glasskulen var knust og de måtte fortsette å leve i pappeskene som før, fryse om nettene og spise det de kunne finne i søppelkassene.
Men da hun kom hjem til pappeske-huset fikk hun se noe rart. Der pappeskene pleide å være var det nå et lite rødt hus. Det var helt likt det lille røde huset i glasskulen, men dette var et ordentlig hus til å bo i. Utenfor sto moren hennes. Hun ble glad for å se den lille jenta si igjen. Hun klemte henne så det nesten gjorde vondt: «Kjære gode Maria-jenta mi, er alt bra med deg?» Maria tørket bort tårene hun hadde grått over den knuste glasskulen og så fortalte hun mammaen sin om julenissen, om navnebøkene hans og om ønskeglasskulen som hun mistet og knuste på toget.
Mammaen fortalte at hun hadde vært på en tur for å finne mat og da hun kom hjem igjen sto det røde huset der. Hun lurte på hvem som eide det, for ingen hadde flyttet inn enda. Det ergerlige var at under huset lå alle pappeskene og sakene deres, så nå hadde de ingenting, ikke engang en pappeske og det på selveste julaften. Maria så nøye på huset, så sa hun: «Den ligner på det lille røde huset som var inne i glasskulen.» Da kom hun til å tenke på nøkkelen hun hadde funnet og halte den fram fra lommen. «Vet du mamma, da jeg løftet opp det lille huset lå denne nøkkelen under – tror du den passer?»
Mammaen tok nøkkelen og kjente på den. Uten et ord gikk hun bort til den hvite døren og satte nøkkelen i låsen. Hun vred forsiktig om og med et lite muntert klikk gikk låsen opp og døren åpnet seg for dem. Sammen gikk de forsiktig inn og der i vindfanget sto en søt liten dukkevogn med en dukke oppi – akkurat som den hun hadde drømt om.
Da skjønte Maria hva som hadde skjedd. Det hun drømte på toget ble til virkelighet rett før ønskeglasskulen knuste mot gulvet. Det var hennes hus! Ønsket hadde gått i oppfyllelse sånn som julenissen hadde lovet.
Slik gikk det til at Maria og moren hennes fikk seg et hus å bo i og hver jul kom Julenissen på besøk med presanger. Da pleide han å gi Maria en ekstra god klem for han glemte aldri hvor koselig de hadde hatt det sammen den gangen hun snek seg opp i sleden hans.
