Det var en gang en liten nisselandsby som lå langt inne i en skog. Der bodde det mange nisser, og det er her dette eventyret begynner.
Det var like før jul, og i den lille nisselandsbyen var julestria i full gang for å få alt klart til jul. Julebakst, julegaver, julepynt som skulle henge overalt – på alle hus i hele nisselandsbyen, finstas til julaften, alt ble lagd til etter beste evne. Reinsdyrene ble stelt før den store julenatten. Ja, for da skulle jo nissen dra rundt til alle barna i hele verden, og da måtte reinsdyrene være rene og fine.
Midt i julestria, den 3. desember, var det mange smånisser som var ute og lekte i den deilige snøen som natten hadde brakt med seg. Midt inni flokken av smånisser var det en nissegutt på 11 år som het Smørøyet, og ei lita nissejente på 4 år som het Snella. Smørøyet hadde en bestekompis også, og han var 11 år og het Uffe, Smørøyet hadde fått navnet sitt fra den gangen han var liten og skulle prøvesmake grøten. Da datt han nemlig opp i gryta, og alle nissene rundt ham ropte at nå hadde de fått smørøye i grøten. siden da hadde han blitt hetende det.
Å, nå holdt jeg nesten på å glemme å fortelle deg hvordan disse nissene ser ut. For det første, de gamle nissene har langt grått skjegg, grønne kjortler, knebukser, røde strikkevotter, strikkede strømper, gråe bomullssko med fin krusedull på tuppen og lange, røde luer med kongle som dusk. Smånisseguttene har svarte eller gråe knebukser, brune vester utenpå den grønnstrikkete genseren, samme luer, votter og sko som gammelnissene og røde strikkede strømper. Smånissejentene har gråe skjørt med rødt forkle, samme sko, luer og votter som de andre nissene, grønnstrikket genser og i håret har de fletter. Nissekonene har svart skjørt med stripete forkle, samme votter, luer og sko som de andre og grå vest utenpå en rød bluse.
Smørøyet og Uffe hadde tenkt seg bort en tur på låven og i fjøset til Ola gardbruker for å gjøre rampestreker. Det de hadde i tankene var ganske sleipt, men de måtte jo gjøre både rampestreker og nissegleder, for til jul skulle de bli langluenisser. Da skulle de dra til Månetoppen og si hele nisseloven opp for gammelnissen og nissedronningen. Det ble nok spennende. Nå hadde de bare korte nisseluer med en liten kongle i dusken. I hvert fall, de skulle planlegge turen veldig nøye, og det skulle de gjøre til kvelds når de satt inne på rommet til en av dem. Rommet til Smørøyet lå slik til at de kunne se utover hele nisselandsbyen.
Forresten, huset til hver og en av nissefamiliene var trær. Ja, store trær som var hule inni. Så hadde de en kjeller der de hadde matlager og gløgg. På matlageret befant det seg masse god grøtris, og melk som kom fra kuene som hele nisselandsbyen eide sammen. På julaften skulle de nemlig ha nissefest, og der skulle det serveres kaker, grøt, gløgg og mye annet godt.
Etter noen dager med julestri hadde Uffe og Smørøyet endelig lagt planene klare for gardsturen som de skulle begi seg utpå. Datoen var også bestemt, og dagen de skulle dra var lørdag den 14. desember. Nå var det den 11. desember, og de kunne nesten ikke vente med å komme i gang. Men mens de ventet kunne de gjøre andre rampestreker og nissegleder. Smørøyet hadde lurt seg til fjøset og stallen denne morgenen. Der hadde han sluppet løs alle kaninene de hadde i bur, og så hadde han stelt så fint med Lille blakken som stod på stallen. Han hadde striglet og stelt så fint med ham at han ikke trengte å bli stelt igjen før jul. Han hadde listet seg forsiktig ut tidlig om morgenen og gått dit for å gjøre ugagn og nissegleder. Det var lurt, synes du ikke? Neste morgen var det ingen som skjønte noen ting når melkekjerringene kom inn og sa hva som hadde møtt dem når de kom til fjøset, men såpass skjønte alle at det var nok en av nissene som skulle prøve å bli langluenisse lille julaften. Og dermed var det igrunnen greit.
Smørøyet hadde også vært oppe en annen natt, og da hadde han vært innom alle husene i nisselandsbyen og feiet ganggulvene så blanke at når nissene våknet neste dag behøvde de ikke å riste mattene og feie gangene sine som de pleide.
Men så var det nisseloven da. Den var slik:
1.Skift undertrøye minst en gang i året.
2. Hold deg tørr bak øra.
3. Fortell en god vits hver dag.
4. Ikke terg på deg naboen mer enn en gang i måneden.
5. Selv om du ikke har rett, så ikke gi deg.
6. En god latter forlenger livet.
7. ikke overanstreng deg i utrengsmål.
8. Spar på skillingen, og la daleren gå.
9. Pass på at ikke naboen får mer høy på låven enn deg.
10. Hold deg i form og løft gampen på strak arm minst to ganger daglig.
Alt dette skulle de lære på noen uker. Jøye meg, og enda skulle Smørøyet og Uffe på låven til Ola gardsbruker før jul. Ja gjett om de skulle ha planene klare. For å komme ned på låven til Ola skulle de ake på en kjelke ned fra nisselandsbyen, og Uffe skulle ordne med tau, havre, hønsefòr og kopper til dem. De hadde laget seg en liste over alt de skulle gjøre når de kom fram, og gjett om de gledet seg!
Pappaen til Smørøyet het Floke, og han var 148 år gammel. Det er ikke så gammelt for en nisse, for gjennomsnittsalderen er 275 år. Og nettopp nå som de skulle ut og leke ropte pappaen til Smørøyet på dem. – Kan ikke dere to som er så sterke komme hit og hjelpe en gammel stakkar? – Jada, ropte Smørøyet og Uffe på likt, men egentlig hadde de jo mest lyst til å gå bort til snødungene og leke. De gikk inn i fjøset, og der hjalp de Floke med å fange hønene igjen etter at en eller annen hadde sluppet dem løs. Det var ikke Smørøyet må du tro, for han hadde gjort det før og trengte ikke å gjøre det igjen. Det varte og det rakk før de kom ut igjen, og da var det alt blitt så mørkt at de ikke kunne leke mer ute, så de gikk heller inn til Guri-Malla som var moren til Uffe. Der fikk de servert en god, varm kopp med nissegløgg. Det varmet godt i en kald kropp.
– Dette var god gløgg, sa Smørøyet og slikket seg om munnen. Er det du som har laget den?
– Ja, det er nok jeg som har laget den ja, men skulle ikke dere to ordne noe ute i dag da?
– Oi, det har vi helt glemt, sa Uffe forbauset over seg selv.
De pilte av sted til snøhula som de hadde laget dagen i forveien. De smatt inn og krålte seg innover mot et rom. Der satt de begge to og tenkte så det knaket. Hva kunne de finne på til de skulle på gardstur? De hadde jo allerede tenkt ut en god del rampestreker og nissegleder, men det var ikke nok. Jo da, de fant ut litt til, men det får du ikke vite om før gardsturen.
Tre dager senere var det to uthvilte små nisser som våknet innhyllet i halm og dyner som var rød og hvitstripete. De sto opp, sprang ned på kjøkkenet, og kokte seg litt grøt. Den spiste de opp før de rasket med seg sekken og gikk ut.
Der ute i kulden fant de fram en rød trekjelke fra snøhula. De dro med seg kjelken bort til bakken og satte seg på den. Den var så fin, syntes Smørøyet som satt fremst. Smørøyet hadde fått kjelken til den 1. desember av moren og faren sin, og den var han veldig glad i. Ned bakken bar det, med snøfokk og vind i fjeset, men ned skulle de. Det bar over stokk og stein før de skeiset ut i en snødunge. Der lå de begge to og lo så de ristet.
– Ha, ha, ha, dette var gøy, sa Uffe og vred seg rundt i snøen.
– Ja, det er sant og visst, sa Smørøyet.
De kom seg ut av snødungen og satte seg på kjelken igjen. Langt om lenge kom de seg ned bakken, og Smørøyet tryllet vekk sporene deres før de fortsatte videre. For du skjønner at nissene har et magisk belte som de benytter seg av når de må snakke med dyrene, eller få spor til å forsvinne. Det er en nyttig ting for dem, og det er ikke ofte de bruker den, men nå måtte de altså det.
Da de gikk mellom de siste trærne i skoglysningen var det små ekorn som satt og stirret nysgjerrig på dem. Nå måtte de bytte på å bære sekken, for den var tung kan du skjønne. Snart så de en låve og et rødt hus som stod så fint til på gården. Endelig var de fremme. De var så spente at de nesten sprang bortover mot enden av skogen.
Tenk om Ola så dem da? Nei, det kunne han nok ikke. Han stod vel ikke og speidet etter nisser hele tiden heller. Han visste sikkert ikke at de fantes engang. Nei, alt var nok trygt. Smørøyet og Uffe hadde kommet bort til låven, og de åpnet døra så forsiktig de kunne, men enda knirket det veldig i dørhåndtaket. Det hadde nok ikke blitt smurt på lenge.
Inne på låven var det mørkt og stille. Det lå en masse høy på golvet, og det smatt mus ut og inn av musehull hele tiden. Uffe tok fram en stor ostebit fra sekken og la den forsiktig foran et musehull før han forsiktig trakk seg tilbake. Nå gikk de til stallen. Det var en liten trapp som gikk ned en og en halv meter kanskje, og der nede stod det en fin fjording. Smørøyet gikk bort til hesten og klappet den, og Uffe ga den havre som de hadde med. De fant frem strigleutstyret, og begynte å stelle hesten.
– Den er så fin og myk, sa Smørøyet. Tenk om jeg hadde hatt en slik en! Da skulle alt vært perfekt.
– Ja, det synes jeg også, sa Uffe mens han striglet hesten.
– Hva var det vi skulle gjøre etterpå? spurte Smørøyet.
– Vi skal til kuene, svarte Uffe med en lur stemme.
– Å ja, det var det visst.
Nå skulle det bli mer fart i sakene, for hos kuene var det rampestreker som skulle utføres. I fjøset stod det 8 kuer, alle i hver sin bås.
– Tar du frem taubitene Uffe?
– Ja, her har du dem.
Smørøyet tok 4 av taubitene og bandt dem fast i halen til ei ku. Etterpå klatret han opp på en krakk og festet tauet i taket. Etter en god stund var alle kuhalene festet i taket, og det så riktig komisk ut. Uffe løp bort til hønene som gikk rundt og kaklet inne i et rom. Uffe åpnet døra på vidt gap så alle hønene gikk ut, og Smørøyet tok hønsefòret og strødde det utover gulvet.
– Hjem, kjære hjem neste stopp.
– Dere skulle sett hvordan hønene sprang frem og tilbake på gulvet, sa Uffe til forsamlingen av smånisser som satt rundt dem og hørte på.
– Ja, og kuene, hvor forskrekket de ble, sa Smørøyet.
– Gutter nå må dere komme å gjøre dere klare til løpet, ropte Guri, tanta til Smørøyet og Uffe.
– Ja, vi kommer!
Det har seg nemlig slik at hvert år arrangeres det ett griseløp. Der er det slik at nissene skal sitte på ryggen til hver sin gris mens de får grisene til å springe rundt i en bane. Siden nissene kan prate med dyrene når de har beltet på seg, kan de få deres egen gris til å prøve å høre på dem, og dermed vinne løpet. Dette griseløpet er nasjonalsporten til nissene. Og hvis de snubler eller skeiser ut av banen blir de diskvalifisert. Griseløpet pleier å være den 20. desember, for da er det bare fire dager til jul. Nå kom Floke med et kjempefint lite juletre.
– Å, er det treet vi skal ha i stuen til jul? spurte Snella nysgjerrig.
– Ja visst lille venn. Det er det, sa Floke. Skal ikke dere to gjøre dere klare snart?
– Jo da, vi var akkurat på vei, sa Smørøyet.
– Er du nummer 3 Uffe? spurte Smørøyet.
– Ja, og du er nummer 15, ikke sant? spurte Uffe.
– ja. jeg vedder på at dette blir kjempegøy, sa Smørøyet som var så spent at han holdt på å sprekke.
Klar!
Ferdig!
Gå!!
Der gikk startsignalet, og løpet var i gang. På første plass lå Ulv, den verste rampenissen i hele nisselandsbyen. Kunne dette noen gang gå bra? Smørøyet lå på en 4. plass, men han tok innpå nummer 8 som lå på 3. plass. Smørøyet hadde godsnakket med grisen som han red på, og grisen hadde blitt påvirket. Rundt femte sving, og vips foran nummer 19 som lå på 2.plass Det var ikke langt igjen til mål. Smørøyet presset grisen sin opp til maksimalfart, suste forbi nummer 4 på 1.plass, og rett i mål. Hele publikum jublet som gale!
– For en seier! ropte Smørøyet og hoppet av grisen.
Publikum møtte ham med glede og fornøyelse. Han ble heist opp av dem og båret bort til seierspallen. Han gikk opp på nummer 1, og fikk Uffe og Vesle-Kari ved siden av seg. Vesle-Kari var en liten nissejente på Smørøyets alder. Og du, hvis du lover å ikke si det bort så kan jeg fortelle deg noe hemmelig. Kan du holde på en hemmelighet sier du? Ja, men da kan jeg si deg det. Smørøyet er forelsket i Vesle- Kari!
Den 23. desember var det stor spenning i den lille nisselandsbyen, for nå skulle de kanskje få flere langluenisser. Smørøyet og Uffe var veldig spente, og de hadde pugget og trent på å si nisseloven utenat hver gang de fikk et ledig øyeblikk. Nå var de klar til å kjøre med hest og slede til Månetoppen. Uffe og Smørøyet satt i samme slede under et reinskinn og ventet på at de skulle dra. Da kom Floke, Guri-Malla, Vesle-Kari og Ulv. For Ulv og Vesle-Kari skulle også prøve å bli langluenisser i år.
– Har dere øvd på nisseloven? spurte Vesle-Kari.
– Ja..nei.øhehhhrmp, sa Smørøyet.
– Det han mener å si er ja, sa Uffe som så at Smørøyet ble flau og gjemte ansiktet sitt.
– Hva er det, er du dårlig? spurte Vesle-Kari.
– Nei, han bare har litt vondt i halsen, sa Uffe. Åh, se der. der kommer de!
Alle sammen snudde seg og så at det kom et lite følge med nisser. De klatret opp i sleden, og snart var de på vei mot Månetoppen. Turen var lang, men de hadde nok å gjøre mens de reiste. De spurte hverandre ut om nisseloven. Og det var nok en god ide hvis de ville bli langluenisser.
Etter tre timers kjøring var turen over, og de steg ut av sleden. Nå var de kommet til Månetoppen, og her skulle de gå mellom en rekke lys for å komme frem til festplassen. Og der, i en stol midt på festplassen, satt Gammelnissen og nissedronningen under ett varmt teppe. Rundt dem var det mange forskjellige nisser som danset, drakk gløgg og juleøl, og spilte musikk. De tok seg til rette, og ventet på at Gammelnissen skulle si at kortluenissene kunne komme fram. Det varte og det rakk, og til sist kom da øyeblikket de alle hadde ventet på. Gammelnissen ba kortluenissene om å komme frem og stille seg i en rekke. Først ble Vesle-Kari bedt om å komme frem til Gammelnissen, og du som de ble forskrekket. Hun hadde gjort så mange nissestreker og nissegleder at det ikke var tall på dem. Og når det gjaldt nisseloven sa hun den fram på strak arm. Gammelnissen ba henne komme nærmere så han kunne sette langlua på henne, og gjett om nissene jublet! Alle som en. Så var det Uffes tur. Han kom frem og sa fram alle nissestrekene og nissegledene han hadde gjort gjennom hele desember, og nisseloven gikk helt flott. Nå begynte stemningen å stige hos nissene, mens Smørøyet ble mer og mer nervøs. Ulvs tur. Det gikk med ham som med de andre, og alle nissene jublet av glede og begeistring. Gulp! Nå var det hans tur. Smørøyet gikk forsiktig frem mot Gammelnissen.
– Har du gjort mange nissestreker og nissegleder du da gutten min?
– Jo da, jeg har nisset ut alle hønene i fjøset vårt, jeg har hengt opp halene til Ola gardsbrukers kuer, og jeg har gjemt vekk alle pepperkakene og korintene våre. Så har jeg nisset alle gangene i nisselandsbyen rene, og jeg har striglet og stelt hesten vår så den er ren og fin, og så har jeg…
– Ja, ja, ja, det er mer enn nok, sa Gammelnissen. Og nisseloven da. Kan du den?
Smørøyet sa frem nisseloven og stoppet ikke en eneste gang før han var ferdig.
– Dette var jo riktig så bra, sa Gammelnissen. Kan du komme fram hit litt så jeg får sette langlua på deg siden du har vært så flink?
Smørøyet gikk fram til Gammelnissen og bøyde seg. Gammelnissen satte langlua på ham, og Smørøyet reiste seg. Han kjente seg veldig stolt. Nå brøt jubelen ut for fullt, og festen kunne begynne.
